EIVIND BLEHR OVERTAR

I 1916 kjøpte byråsjef Eivind Blehr selskapets eiendommer på Nesøya for 232.500 kr.

Kjøpet skjedde ved at han sammen med sin svoger Jens Aschehoug, i konkurranse med en annen kjøper, kjøpte aksjene i A/S Nesøya etter 2 anbudsrunder. litt senere løste han ut sin svoger og kjøpte opp også andre deler av Nesøya, samt Gyssestad gård.

Eivind Blehr var sønn av Otto Blehr, norsk statsminister i Stockholm og senere flere ganger i Christiania. Hans mor var den kjente kvinnessaks-forkjemper Randi Blehr.

Eivind Blehr var i første rekke folkerettsjurist og hadde i tillegg til UD-posteringer flere internasjonale oppdrag. Han var sekretær for fredskonferansen i Haag i 1907, generalinspektør i Tyrkia 1913-14 og Folkeforbundets generalinspektør for folkeavstemningen i Saar i 1935.

1918 tok han avskjed fra utenrikstjenesten for å bruke mer tid på driften av Nesøya.

Blehr bosatte seg på Gyssestad gård, da det ikke fantes noe passende hus på Hovedgården.

Den flotte stenvillaen øst for tjernet, ble bygget i 1938 etter tegninger av arkitekt Magnus Poulsson som fikk tomten på Nordre Nesøya som honorar.

Der hvor villaen ble bygget sto det en jakthytte. Den ble rullet på tømmerstokker ned veien forbi Storengjordet og er nå bygget inn i huset i Vendla nr.4.

Blehr hadde behov for mer kapital, da byggingen av broen og forlengelse av veien til Østre brygge og videre utover kostet meget, broen alene 95.000 kr.

I 1917 solgte han en mindre eiendom og i 1932 den store tomten på ca. 50 mål til Nissen-Lie.

1925 solgte Blehr Nordre Nesøya og store deler av Vestre- og Søndre Nesøya, samt Gyssestad, til sin søster Marit og hennes mann Thomas Schlytter, som hadde arbeidet i Ivar Kreugers fyrstikkmonopol i Syd-Amerika og tjent en formue før trusten gikk konkurs i 1932.

Utparseleringen starter

1924 og i årene senere utparsellerte Blehr 109 tomter på Østre Nesøya. Det var den første større reguleringsplan for Nesøya og det var Blehr som laget den og ikke som i dag, det offentlige. I planen var det lagt inn strandarealer for de tomter som ikke hadde strandlinje. I skjøtene for tomtene var det klausuler: Ikke høyere enn 1,5 etasje, kun ett hus og en tjenerbolig på tomten. Tomteeierne fikk ansvaret for vedlikehold av veiene. Broavgift. Hovedbølets eier (Blehr) skulle godkjenne hustegningene.

Dette var private klausuler som Blehr satte og som han passet på ble fulgt.

Asker kommune eller Asker herred, som det het da, var en jordbruksbygd som ikke trengte mer regler enn nødvendig. Men for å kunne bygge sommerhus på tomtene de kjøpte av Blehr, forlangte Asker at de hadde veiforbindelse og bro til fastlandet og det tok tid å bygge denne. Det var ikke nok med båtforbindelse til Østre brygge, selv om det var det som ble brukt. Veien fra Hovedgården langs Storengjordet til Østre brygge ble brukt midlertidig som veiforbindelse. At veidekket ikke var det beste, ble dokumentert gjennom klagebrev fra brukerne: ”Mine pneumatiske gummiringer har igjen eksplodert”.  

For å ivareta tomteeiernes interesser overfor Blehr som utbygger og å få fortgang i arbeidet med den nye veien og å vedlikeholde Østre brygge, ble Østre Nesøya Vel stiftet i 1926.

Les mer om dette arbeid på siden Østre Nesøya Vel  

EDELGRANEN KOMMER TIL NESØYA

Eivind Blehr hadde stor interesse for landbruk. Blehr fikk med støtte av Østlandske Skogeierforening plantet inn nye tresorter, bl. a. sibirsk lerk og edelgran. Han tok vare på dyre- og planteliv på eiendommen og fikk drenert vasstrukne områder rundt tjernet og videreførte fasangårdene. Om det var han eller Nesøya a/s som innførte de franske vinsnegler, vet vi ikke.

Formålet med å innføre edelgranen var vel å finne en produktiv tretype, noe som viste seg å være meget vellykket den gang. Etter krigen fikk man et annen syn på dette. Omtalt i Nesøya etter krigen.

EN EPOKE ER SLUTT, EN NY BEGYNNER

Fra en tid hvor eieren av Nesøya i tusener av år hadde styrt og bestemt utviklingen av øya, kom nå en tid hvor innbyggerne og det offentlige ville være med å bestemme. I tillegg til vei og brygge ønsket de nye beboere telefon, tennisbane, søppelhenting, veilys, vann og kloakk, asfalt, post, skole, barnehage, grendehus, idrettsbane, båtplasser, badeplasser m.m.

Det var ønsker som Blehr ikke kunne oppfylle, heller ikke Asker kommune. ”Når folk hadde vært så dumme å bosette seg på Nesøya, fikk de ta følgene” som ordfører Skaare sa en gang.

Innbyggerne på Nesøya måtte organisere seg og kjempe igjennom kravene.

I den første tiden hadde Blehr og vellene felles interesse i at klausulen om bare et hus på tomten, ble opprettholdt. Asker kommune fulgte de regler som gjaldt for kommunen og ga byggetillatelse. Naboer støttet av Hovedbølet, gikk i 1988 til rettssak mot en eier som hadde bygget flere hus enn skjøtet ga tillatelse til, og vant saken. Utbyggeren ble dømt til å betale erstatninger til naboene. Dommen ble anket og det ble inngått et forlik. Les mer på siden Klausuler, Regulering.

Men i 1994 ble det igjen bygget flere boliger enn skjøtet ga tillatelse til, men ingen gikk til sak. Etter det har det vært kommunens bestemmelser man har fulgt. Og da kommunen overtok broen til Nesøya i 1957, var den tusenårige avhengighet av Hovedgårdens eier slutt.       

Du kan lese mer om det på sidene Nesøya skole, Nesøya Husmorlag, Nesøya Idrettslag og Østre Nesøya Vel