Mens muligheten for å kunne forsvare bosettingen på Nesøya har vært grunn til at de første eiere bodde der, ble det etter hvert viktigere for eierne å følge Kongen, tilhøre hans hoff og hird. Alle de kjente eiere hadde viktige stillinger riksråd, sysselmann eller høvedsmenn på festninger.

Betydningen av den befestede setegården ble mindre, nå ble den et senter for å samle inn skatter og avgifter fra alle de eiendommer som lå under setegården. Så selv om eieren fra tid til annen besøkte eller bodde på Nesøya, trengte han noen til å drive setegården for seg.

Han trengte en driftig fogd som kunne administrere og som var hard og bestemt, som kunne drive inn alle de avgifter og skatter som leilendingene var pålagt.

Fogdene bygget skip, solgte varer til utlandet og importerte varer som de solgte. De hadde store fullmakter, noen ganger bestyrte de godset i årevis uten at eierforholdet var klarlagt.

De hadde menn til å beskytte seg når de krevet inn skatt og ble en maktfaktor i området.

Nesøygodset må ha blitt bygget ut for å kunne ha plass til varer som ble betalt som avgifter fra alle de gårder som ble liggende in Nesøygodset og det måtte være plass til alle som var i tjeneste.

Fogden var den folk i Asker og Bærum ble kjent med og det var en stilling hvor du ikke ble elsket, men heller hatet.

Fogdene hadde makt i lokalsamfunnet og noen ganger kunne de også utfordre høvedsmannen på Akershus eller kjøpmennene i Oslo.

Siden det var fogden og ikke eierne som bodde på setegården, har den vært mer beskjeden enn om det hadde vært eieren som hadde bodd her. Disse ønsket vanligvis å vise fram sin rikdom ved å bygge store herregårder, helst litt større en naboens, slik som man kjenner herregårder i Sverige og Danmark. Men fogdene hadde sikkert også lyst til å vise sin makt med flotte hus, klær, levesett og kjøretøy eller med gaver til kirken.

Fru Mait Blehr har fortalt om et svensk ektepar bosatt i Skåne, som kom for å besøke det adelsgodset som deres eiendom hadde tilhørt i gammel tid. De hadde ventet seg et større gods og stor må deres overraskelse ha vært da de kjørte opp foran det gamle hus på Hovedgården, et hus som mest lignet på en svensk husmannsplass.

Foged på Nesøygodset 1531/32

Den første som omtales er Henrik Stabel, som var fogd da Christian IIs leietropper muligens angrep Nesøygodset i 1531/32.

I Diplomatarium Norvegicum bind 22 side 199 ff er det et lengre brev som også omtaler Henrik Stabel, men det er vanskelig å tolke på hvilken side Stabel var i striden. 

1541 var det Jens Gregersen som var fogd, en stilling han hadde i 40 år. Han var en rik mann og eide bl.a. Ostøya.

I 1541 er Jens Gregersen nevnt i en byttehandel med Nils Svenssøn (Tordenstjerne)

Diplomatarium Norvegicum bind 6 side 785. 

Da en voldsom pestepidemi hjemsøkte Oslo i 1547, flyttet Peder Hansen som var befalingsmann på Akershus, ut på Nesøya for å komme unna pesten.

I Diplomatarium Norvegicum bind 13 side 774 ff, skriver han til Hofmester Hr. Esge Bilde at det er umulig å innkreve en avgift p. gr. av det hersker stor Dødelighed og Pestilentse.

Han har ingen til å gjøre det, 4 av hans skrivere, sammen med 24 svende, er døde og alle hans arbeidsfolk. 

Dyveke, Christian IIs elskerinne, skal ha søkt tilflukt på Kjørbo en gang p.g.a. epidemi eller krigsuroligheter. Hun flyttet videre til godset på Nesøya. og etter noen dager gikk hun i Kalkbukta om bord i en av de tre skip som kongen hadde sendt for å hente henne, forteller Gunnar F Klingenberg i 2 artikler i Asker og Bærumbudstkke 14. og 19. juli 1997

1567 forhandles det med Jens Gregersen om et skip han har. Sannsynligvis er det samme skip som Jens Skriver har en brevveksling med Christiern Munk om.

Kong Fredrik II med Christiern Munk som mellommann, ønsket å kjøpe et skip av Jens Skriver 1565 for å bygge det om til orlogsfartøy. Kongen må ha vært meget ivrig etter å få kjøpt dette skip. Det er utførlig omtale av skipet og hva som måtte gjøres for å få gjort det til et orlogsfartøy. Om det ble noe av handelen fremgår ikke.

Norske Riksregistranter bind 1 side 489, 537 og 552. 

Både Jens Gregersen og Jens Skriver omtales som fogder på Nesøya i årene1565-57, men Jens Skriver må ha etterfulgt J. G.

Omkring 1600 følte Osloborgerne seg forulempet av fogden Cort Gyldeners aktivitet.  Han "bruger en stor driftig handel ... med kjøbmandskab,...med store skibe at bygge, med skibe at fragte, og dermed treskeligen fremfarer" sa de og mente dette var i strid med byens privilegier, som ga borgerne enerett på slik handel. Cort Gyldener kunne på sin side vise til adelsprivilegiene fra 1582, som etter hans oppfatning sa at adelen fritt kunne - og etter gammel sedvane - handle og vandle både innenlands og utenlands. Cort Gyldener nevnte i samme forbindelse at også fogden Jens Gregersen "brugte skibe baade ad Holland og Spania og andre steder".

Han nektet sine oppsittere og levere kalk til Akershus festning.

Fogd Henrik Pedersen kom i krangel med høvedsmannen på Akershus som forlangte at oppsittere til Nesøygodset skulle levere kalk til festningen, noe som fogden nektet dem å gjøre.

Det satte oppsitterne under dobbeltpress, hvem skulle de lyde?

I mange tilfeller måtte de vel betale til begge.

Henrik Pedersen ble også dømt for å ha overfalt Berete Aszach da han kom i krangel med henne under innkreving av avgift til godset.

Selv den svake part hadde rettsbeskyttelse på den tid.

Han forvaltet Nesøygodset i over 20 år da boet var uskiftet. Innblandet i sledetyveri i 1624.

ET SLEDETYVERI

Jørgen Arkelimester, den ansvarlige for kanonene på Akershus, hadde skaffet seg en fin slede, det var den tids statussymbol. Sagmester Elling fra Tistedalen som var på Oslobesøk, stjal sleden. På veien hjem dro Elling innom Nesøya. Her solgte han sleden til Bendix Eggertssøn.

Da Bendix senere viste seg i Oslo med sin nye slede, ble den gjenkjent av folk som gav Jørgen beskjed. Han innfant seg raskt og skjelte ut Bendix for tyveri. Det førte til at

Jørgen i april 1624 ble trukket for retten for sin urettferdige beskyldning mot Nesøyfogden. Da hendelsesforløpet ble klarlagt, havnet Elling også i retten og ble dømt til å henges for sitt grove tyveri.

MORTEN LAURITZEN

nevnes som fullmektig på Nesøygodset. Han var også toller i tollstedet i Slependen eller Slæben som det ble kalt. Det lå rett ved broen, på landsiden, der hvor det ligger et badehus i dag.

PEDER NIELSEN

Sammen med sogneprest Isaach Abrahamsøn forærer han i 1640 den nåværende prekestol i Haslum kirke.

LEILENDINGENE PÅ NESØYA-GODSETS EIENDOMMER

Leilendingene måtte betale en årlig avgift for å drive eiendommen og dessuten arbeide visse uker for godset, men var forøvrig fri for "kongens tyngde" som det het. De slapp å kjøre materialer til Akershus festning, hogge og kjøre tømmer til statens sagbruk, gjøre slåttonn på øyene utenfor byen som leilendingene på statens eiendommer måtte gjøre.

Fogdene som drev Nesøyagodset for sine eiere, var i stadig krangel med myndighetene som prøvde å tvinge Nesøyas leilendingene til å gjøre pliktarbeid på Akershus slott.