"Hva Nesøya har vært i gamle dager, da den ennå utgjorde hovedbølet i et stort kompleks av eiendommer, da riddere og riksråder ferdes der og høyvelbårne herrer og damer jaget viltet over de lyse sletter - se det kan man lettere tenke seg enn beskrive" skriver Halvard Torgersen i sin Askerhistorie.

Hvor bodde så disse høyvelbårne riddere og ridderfruer? Nesøy-godset var stort, men selve gården eller borgen har nok ikke hatt den samme størrelse som et tilsvarende gods i Sverige eller Danmark.

Inntil omkring 1500 bodde eierne på Nesøy hovedgård. Etter Otte Rosenkrantz, som var den siste av Rosenkrantzene som bodde på Nesøya, holdt godsets bestyrere, fogdene, til her.

De var mektige menn som forvaltet store verdier. Landskyld og festeavgiften fra alle eiendommene i Asker og Bærum skulle kreves inn. Det må ha krevet folk, bl.a. vakter under innkrevingen og til vakthold på borgen hvor disse store verdier sannsynligvis ble oppbevart.

Ved siden av skatteinnkreving drev fogdene annen virksomhet. Tømmer ble hugget, saget og eksportert til utlandet. Det var eksport av kalk som ble brent på øya eller som leilendingene leverte som festeavgift.

Så stor var denne virksomhet at Nesøygodset bygget skip som de sendte med varer til utlandet.  Oslokjøpmennene klaget til kongen over denne handelen som de mente å ha enerett på.

All denne virksomhet må ha krevet mange folk til hjelp. De måtte ha et sted å bo og tjenere og kjøkkenfolk til å stelle for seg. Dette tilsier at hovedgården må ha hatt en viss størrelse.

Men hvordan kunne den helt forsvinne?

I 1740 sto det ennå igjen 12 eller flere store oppreiste stener i en krets, skriver Nicolaysen i sin "Norske fornlevninger". I dag er det rester etter 6-7 hustufter og muligens en voll.

Christopher Urne flyttet setegården fra Nesøya til Kjørbo omkring 1640. Beliggenheten eller bygningene har ikke vært tilfredsstillende for Urne som fungerte som stattholder i Norge og befalingsmann på Akershus.

De store steinene og teglstenen i bygningene på Nesøya kan han ha flyttet til Kjørbo og brukt der, noe som var vanlig på den tid. Urne hadde nok av leilendinger med arbeidsplikt til godset som kunne foreta transporten. Med sleder på vinterstid har det vært en enkel oppgave.

Det blir også sagt at i grunnmuren på låven på Nesøya er det store stener som kan være rullet ned fra borgen.

Dette kan være forklaringen på at det finnes så få spor igjen.

Cathrine Thorstensen ved tuften hun gravet ut

Cathrine Thorstensen fra Nesøya, foretok en utgravning av en av de gamle hustuftene på høyden øst for Nesøya Hovedgård 1993/94 i forbindelse med sin hovedfagsoppgave i nordisk arkeologi. IAKN ved  Det historisk-filosofiske fakultetet. Universitetet i Oslo. "En befestet setegård fra 15-1600-tallet?"

Det var tufte nr. 2 som ble gravet ut

Cathrine Thorstensen skriver dette om sitt arbeid:

"Et feltarbeid på tilsammen tre uker ble foretatt på høyden overfor Nesøya hovedgård. På vestsiden av denne høyden ligger det 3 synlige tufter/grunnmurer. Disse har tidligere vært registrert og man mente da at de ikke var fornminner, altså ikke eldre enn 1537.

På det lokale plan har forestillingene vært mange. I 1986 kom det fram i Asker og Bærum Budstikke at det dreide seg om en gammel borg som hadde ligget på denne høyden og at tuftene var restene etter denne antatte borgen. Min intensjon var å finne ut om dette var tilfelle, og jeg valgte derfor å foreta en undersøkelse i den ene av de tre tuftene. Jeg ønsket å finne ut hvor gammel denne tuften var og eventuelt hva slags type bygning det hadde vært.

Det var denne sjakten 1 x 3,5 m, merket A og B, som ble gravet ut.

Jeg gravde en sjakt gjennom tuftens vestmur. Det som kom til syne var en drøyt 1 meter bred kistemur. Det vil si at muren består av et indre og ytre skall av naturstein, og i midten er det fylt med kalkmørtel, grus og småstein. Muren er altså en kalkmurt mur.

Sjakten jeg gravde var 3.5 meter lang og 1 meter bred og 1,5 m ble gravet inne i tuften og 1 meter utenfor. På begge sider av muren besto massene stort sett av utrast matriale fra tuftene, det vil si at mellom kalkmørtel og teglbiter lå keramikk, metallgjenstander, glassfragmenter og dyrebein. Alle gjenstandene lå om hverandre.

Det som kunne konstanteres var følgende:

Det dreide seg om en bygning som har hatt en muret grunnmur på en bredde på 1 m, solid nok til et 2. etg hus.  Grunnmuren har vært bygget av naturstein og kalkmørtel og har ligget på bakkenivå (ikke nedgravet).

Av løse gjenstander i rasmassene ble det funnet teglsteinsrester og kalkmørtel. Teglsteinen utgjør både murtegl og taktegl. Selv om det finnes murtegl har ikke bygningen nødvendigvis vært bygget i tegl. Bygningen kan for eksempel kun ha hatt et gulv av tegl eller en peis/ovn av tegl. Kalkmørtelen viser likevel at mer enn grunnmuren har vært murt, da den enten stammer fra en peis/ovn eller at bygningen har vært i bindingsverk eller ren tegl.

Funn av taktegl viser at taket har vært dekket av teglstein. Fragmenter av vindusglass ble også funnet, som viser at bygningen har hatt vinduer med glassruter i.

100 keramikkskår

Enkelte glasskår fra drikkeglass/boller er også funnet. Metallgjenstandene består først og fremst av spiker, enkelte beslag og dessuten deler av en nøkkel.

Det er i første rekke keramikken som kan gi en datering av tuften. Den forteller at tuften har vært brukt på 15-1600-tallet. Tegl, drikkeglass, deler av et bokbeslag og sammensettingen av beinmaterialer (matrester) tyder på at stedet har vært bebodd av folk fra høyere sosiale lag.

Når det gjelder bygningsmaterialet kan takteglen, som er av vingetegl-typen også dateres til 15-1600-tallet. Murteglen er vanskeligere å bruke til datering da det viser seg at denne typen (med format 9 13 26.5 cm) har vært brukt allerede på 1200-tallet og opp på 1600-tallet. " 

Hun skriver i sin hovedfagsoppgave at det har vært framsatt 2 tolkningsforslag i forbindelse med tuftene.

Den første teorien, borgteorien, bygger på obsevasjoner gjort i terrenget, enkelte kilder og en god porsjon fantasi.

Den andre teorien, setegårdsteorien, bygger på historiske kilder om adelsfamilier som har eid stedet. En setegård var et adelig privilegium, det vil si at gården hadde flere privilegier, først og fremst i form av å være skatte- og tiendefri.

Thorstensen kommer med en tredje teori: En befestet setegård.

En borg kan ha fungert som setegård og en setegård kan ha vært bygget som en borg.

Cathrine Thorstensen mener at tuftene på Nesøya kan være rester etter en befestet setegård. Tuftenes beliggenhet tilsier at forsvarselementet har vært tilstede, samtidig som de fysiske sporene ikke tyder på at det er rester etter en borg. Istedetfor murer kan det ha vært trepalisader rundt gården og på høyden øst for tuftene kan det ha vært et utsiktstårn i tre.

Dette er et kort utdrag av Cathrines 119 siders lange hovedfagsoppgave, interesserte kan lese den i Asker biblioteks Askeravd. og Thorstensen har skrevet en lengre artikkel i Asker og Bærums historielags hefte nr. 37 1997 og ”Vest for byen VII”

Utgravningen har bare løftet litt på sløret som dekker hemmelighetene på høyden, hvor borgen/setegården engang lå. Når man på et så lite felt, 1x3,5 m, kunne finne så meget, gjorde interessen stor for å fortsette utgravningen, og på flere av tuftene. Da det viste seg mulig å få betydelig støtte til det fra et fond, ble Thorstensen forespurt om å gjøre det. Dette lot seg ikke gjøre, men hun satte oppslag om det på Det historisk-filosofiske fakultet for å se om dette kunne friste nye hovedfagstudenter, men ingen meldte seg.

I dag er muligheten for støtte fra dette fond ikke til stede, men det nye Nesøyas Eldres Vels Velferdsfond kan det.

I dag gror tuftene mer og mer igjen, de burde vært ryddet forsiktig og tuftene 4 og 5 markert med tømmerstokker, slik som det er gjort i Middelalderparken i Oslo. Men dette må skje i samarbeid med Oldsaksmyndigheter og grunneier.

De fredete tuftene ligger på privat grunn og er ikke tilgjengelig for allmennheten.

Men skole og vi i Nesøya Eldres Vel har aldri fått nei når vi spurte Mait Blehr og nå Bente Blehr, om tillatelse til å se på tuftene.

Bente Blehr sørger også for en årlig rydding i området rundt, som ellers ville ha grodd helt igjen.    

Ill. av Åsmund Thorkildsen

  Dette synet møtte antagelig Christian IIs tropper da de stormet Borgen på Nesøya vinteren 1531/32, sa Rolf Rasch-Engh til Budstikka i et stort intervjue 7.11.1986.

Han hadde lest sogneprest i Asker, Jacob Neumanns artikkel i "Budstikken" i 1817, hvor det står skrevet følgende: "Nesøen, fordum et Kongesæde, hvor endnu Ruinene sees af en mæktig Borg". Etter forskjellige undersøkelser kom Rasch-Engh fram til at borgen hadde vært todelt, med en forborg og en høyereliggende hovedborg. Den hadde vært omgitt av murer og voller, dels oppført i stein, dels tegl.

Mange reagerte på denne teori om en stor borg på Nesøya. En av dem som reagerte sterkest var Finn Lønnå. Han mente at det er ingenting som taler for at Nesøygodset skulle ha vært noe annet enn en stor bondegård. Ingen historiske verk beskriver den såkalte borgen. Selv om det er funnet biter av tegl, egner tegl seg svært dårlig som bygningsmateriale i en borg. Tegl tåler ikke stor belastning, da brytes den i stykker, sa Lønnå. Rolf Rasch-Engh kom med et større tilsvar hvor han fortalte at nettopp tegl ble brukt i middelalderens borgbygninger i Norge og ga flere eksempler på dette. At borgen ble stormet av Christian IIs leietropper i 1531/32 hadde han fra Arild Huitfeldts "Danmarks Riges Krønike".

Det vi vet i dag er at i november 1531 prøvet Christian II med 2000 tyske lanseknekter å storme Akershus festning. Etter 4 forgjeves stormangrep inngikk Cristian II og slottsherren Mogens Gyldenstjerne en våpenstillstand som skulle vare til "midfaste".

Leiesoldatene hadde ikke noe å gjøre og kanskje var et tokt til Nesøya for å plyndre det rike gods en måte å skaffe leietroppene betaling på?

De har i så tilfelle gått eller kjørt over isen, fulgt Slæben og inn Halsbukten og gått opp der hvor Hovedgårdsveien går nå. På grunnlag av funn av kanon- og geværkule i dette område, kan en tro at de har blitt utsatt for kanonild når de har stormet mot borgen.

Ny tegning av "Borgen"

Andreas Hauge hadde kunnskap om alle norske festninger og laget modeller av alle sammen til Forsvarsmuseets utstilling.

Etter Cathrine Thorstensens utgravning og hovedfagsoppgave, visste vi mer om hva slags bygninger det hadde ligget på høyden ved Nesøya hovedgård.

På denne kunnskap laget Andreas Hauge en ny tegning av hvordan Borgen på Nesøya kunne ha sett ut. Meget redusert, ikke høyere bygninger enn 2. etasjer.

Bygningenes plassering i terrenget er rimelig sikkert, men hvordan de så ut blir gjetninger, som kun videre utgravning kan bekrefte. Men det som er sikkert, her har ligget store bygninger hvor mennesker har bodd og levet et liv som ikke var vanlig.

Ingeborg Steinhanses (1884-1980), søster til "Nils på Brua", bodde hele sitt liv på Nesøya. Hun fortalte at kona i stua ved Grønsund hadde en kanonkule, stor som en tennisball, som hun malte kaffe med. Denne kulen stammet fra ”slaget på Gråten”.

Gråten er det gamle navnet på området rundt Hovedgårdsveien, og hvor det senere er funnet flere kanonkuler, kardesker, geværkule og en øks.

En forklaring på disse funn er at det har funnet sted en trefning på et eller annet tidspunkt og at det muligens har vært skutt med kanoner mot/fra borgen/hovedgården..

Eller kan det ha vært svenskene som angrep Akershus i 1567 som prøvet å storme borgen? De klarte ikke å erobre Akershus festning, men de herjet fritt på begge sider av Oslofjorden. Det var Erik Rosenkrantz som fra Bergen organiserte hærstyrken som kom Akershus til unnsetning. Erik R. eide også Nesøy-godset og svenskene kan som hevn ha angrepet dette.

Roald Larby som i mange år var opptatt av Nesøyas historie, har en annen teori. Han mener trefningen fant sted under Carl XII krigstokt i 1716. Svenskekongen gikk mot Christiania, men ble stoppet av forhugninger på Ekebergveien og gikk ned på isen i Bunnefjorden. På Akerhus festning åpnet de ild mot svenskene som søkte ly bak Hovedøen. Herfra sprang eller red de med store tap over til Bygdø. De norske styrker hadde for å sikre flanken i vest, bygget en skanse ved Gjellebekk. Da 600 svenske ryttere rykket fram mot Gjellebekk og tok stilling ved Ravnsborg i Asker, ble de angrepet av en skiløperpatrulje på 70 mann, som med en eneste salve skjøt 17 ryttere. At svenskene under framrykkingen fra Bygdø mot Gjellebekk og Ravnsborg har gått over isen langs Slæben, er høyst sannsynlig.

Larbys teori er at svenskene gikk over Nesøya, eventuelt lå i bivuakk og er så blitt angrepet av norske skiløpersoldater. Men det er ikke funnet militære rapporter som bekrefter en slik trefning på Nesøya.

Men ingen av disse eventuelle fiender har klart å storme og brenne Borgen. Under den utgravning som er gjort er det ikke funnet spor etter brann på disse tidspunkter. Dessuten forteller funn av gjenstander at Nesøy-godset har vært bebodd til 1550-1600-årene til det ble flyttet til Kjørbo. Dette bekreftes også av at godsets fogder drev stor virksomhet i disse årene.

Etter at det ble diskusjon om disse kanonkuler har det kommet flere fortellinger om andre funn. Andreas Hauge fant en kule på sin tomt på Nordre Nesøya og under et foredrag som HJM holdt på Nesøya skole om dette emne, hadde flere i klassen funnet kuler på deres tomter, spredt over hele øya.

En forklaring på funn av kanonkuler kan være så enkel som at det er funn etter øvelsesskytning og at det ikke har funnet sted noen trefning. At de kardesker som er funnet er ueksploderte, kan bekrefte dette. At Nesøya hvor det bodde få mennesker, har vært brukt til øvelses felt, er en litt kjedelig forklaring, men kanskje den mest korrekte. 

I Taglugnvein nr. ? er det rester 8x8 m. etter det en tror har vært en gammel teglovn fra middelalderen.

Det er nærliggende å tro at  en har brent  tegl til bygningene på borgen på Nesøya, men  det må en arkeologisk utgraving til for å fastslå dette.

Kopi av øksen laget av Tor Johansen, henger i biblioteket til NEV.

I 1959 fant man i Otto Blehrs vei en gammel jernøks. 1960 ble den gitt til Asker museum, senere utlånt for å lage en kopi i Teknisk institutt, den som nå henger på Nesøya skole. Men den er blitt borte, finnes ikke i Asker museum.

Helge Karlsen leste om øksen i en publikasjon fra Asker og Bærum Historielag og fikk undersøkt øksen ved et laboratorie i Uppsala. De anslo øksen til å være ca. 17-1800 år gammel. Men førsteamanuensis Einar Østmo fra Oldsakssamlingen sa at så gammel var den ikke, "i høyden senmiddelalder".

Hva den er brukt til er også uklart. Den kan være brukt som tømmerøks eller som et våpen.

Kan det ha vært en av Christian IIs leietropper som brakte den til øya?

Registrering av verneverdige områder på Nesøya

Asker natur og miljøvern henvendte seg i 1974 til ØNV for å få en registrering av verneverdier på Nesøya. Roald Larby og Anders Baalsrud påtok seg denne oppgaven.

De pekte på følgende områder av verneverdig interesse: 

1. Området rundt Nesøytjernet som var foreslått fredet, måtte bli så stort at bebyggelse ikke kunne sees fra tjernet og at en eventuell lekkasje i kloakksystemet ikke kunne forurense dette.

2. De 3 jordbruksområdene: Ved Øverbergveien, Rosenkrantz vei og på Storenga.

3. På Havna (Borgen) er det antagelig rester etter en gammel boplass som ikke er undersøkt.

4. På Nesøy Hovedgård finnes det flere gamle bygninger. Gårdsmiljøet med jordbruksområdet burde bevares som det eneste på øya.

5. Fra Hovedgården langs tjernet til Kalkbukta og langs Vendelsund er det rester etter en vei som muligens er bygget av munker fra Hovedøya. I Kalkbukta og ved Søndre Brygge er det dessuten rester etter kalkovner.

6. Ved den gamle broen sto det 2 vaktstuer. Den ene ble revet da den nye broen ble bygget, men den gjenværende bør bevares. (Carl Emil Pettersen har senere kjøpt og restaurert den).

7. I skråningen mellom tjernet og Storenga står det en ca. 5 meter høy stenpilar, som muligens har vært en del av en mølle eller oppgangssag.

8. Vest for Hovedgården står det en stor, praktfull furu som bør fredes.

9. I Taglundveien er det rester etter en gammel teglovn.

10. På østsiden av Hovedgårdsveien og muligens på Øverberg er det rester etter en vei som ble brukt om vinteren

Helge Karlsen er den på Nesøya som har arbeidet mest for å bringe fram nytt stoff om Nesøya. Han har fått i gang undersøkelser i Tjernet og i samarbeid med sin svigerfar Hans Brenne, undersøkelse av Nesøy Hovedgård. Se artikkel i Asker og Bærum Historielags skrift nr. 37 1997.

”ØKSENS VENNER”

I 2000 startet noen av Nesøya Eldres Vels medlemmer som var spesielt opptatt av Nesøyas historie, en egen gruppe som fikk navnet ”Øksens Venner”, oppkalt etter den gamle øksen som ble funnet i 1959. Det ble holdt regelmessige fredagsmøter med foredrag om forskjellige emner fra øyas fortid. I tillegg til stoff til fredagsmøtene, fikk vi mange nye fotografier. Dette sammen med bakgrunnsmateriale til ”Korte Glimt”, ble samlet i mapper fordelt på 10 grupper. Dette som litt spøkefullt kan kalles verdens største samling av Nesøyhistorie er tilgjengelig i biblioteket på dager når NEV har aktiviteter.

Noe av alt dette materiale blir tatt med i denne hjemmeside.